UTGIVELSER
Herman Wildenvey er en av mange nye lyrikere som debuterte etter 1905.
Denne nye lyrikk-generasjonen besto av høyst ulike diktere, men man kan si at de hadde noen typiske fellestrekk. De var ikke modernister, men brukte velkjente og tradisjonelle virkemidler som rim og rytme. Dessuten valgte de motiver og temaer som var allmenne, som kjærligheten, lidelsen, døden og naturen.
Denne lyrikken kalles sentrallyrikk og man kan gjerne si den fortsatte de romantiske tradisjonener fra 1800-tallet. Først på slutten av 1940-årene kom modernismen inn i norsk lyrikk. 1907 må betegnes som et merkeår i norsk litteraturhistorie. Det merkeligste hendte: En ny diktsamling ble utsolgt på kun fire dager. Dikteren var Herman Wildenvey og samlingen het "Nyinger"- som betyr små bål. Det var en ny tone, en egen slentrende rytme. Det var ikke bare velklang og rytme hos Wildenvey, men intens sansing, lyder, lukter, farger. Suksessen hos leserne skyldtes særlig at han kombinerte munterhet, erotikk, livsglede og humor, med et elegant og formsikkert språk. Det var kjærligheten i nuet han diktet om.
Etterhvert ble registret rikere, og en undring over livsmysteriet fikk ofte ord. I sin senere diktning er han mer alvorsstemt og opptatt av spørsmål om sammenheng i tilværelsen og noe av det lekende og lette blir borte. Dette understreker vidden i Wildenveys diktning.
